HORNMUSIKKENS TUR TIL IRLAND 1999

Bestanden på nesten 50 med musikanter og pårørende møtte nystelte og nedlessa med instrumenter og bagasje på bussholdeplassen noe før 6.30 fredag den 31.07.99. En del av oss var trette pga lite søvn, men alle var i et særs behagelig lynne. Bussen til Torp gikk rimelig presis halv sju, og ganske fort var stemningen slik vi er vant med i Lillesand Hornmusikk.

På Torp var der forsinkelser som om det skulle være Gardermoen, men etter halvannen times ekstra venting satt vi i brokkstilling med beina trangt plassert opp imot ørene i retning Stansted, London. Der var det flybytte til Dublin. Den turen gikk også helt uten uhell. Flykapteinen virket sikker i hva han gjorde - så langt vi kunne vurdere. I Dublin ble vi, etter mye venting og slikt, innlosjert i bussen til vår sjåfør PAT. Han ble en venn fra første kilometer. Han vil definitivt tenke på oss med glede livet ut!

Vi kjørte mot helt syd i Irland. Vi skulle være i Kenmare i tre dager for så å slå i hjel ca tre dager i Dublin. Bussturen sydover var på 5 timer. Da vi var kommet sånn halvveis, så jeg på kartet at vi var i nærheten av en by som het Limerick. Jeg synes da det var på sin plass å skrive et limerick. Jeg det så gjorde. Det var en normal, impulsiv handling fra min side, men det førte til at når vi kjørte buss - og det gjorde vi mye - så brukte denne bestanden fra Lillesand bl.a. tid til å skrive og fremføre limericks. Det ble utvist en kreativitet av Guds nåde. Torbjørn Andersen har tatt hånd om alle dikta. Det er sikkert over 100. De skal utgis på Gyldendal Norsk Forlag, bortsett fra fem - seks. De kommer på Cupido forlag.

Vi var framme 01.30 så det ble en lang reise - også i tid.

Vel installert på et fint hotell, Kenmare Bay Hotel, tok natten kort og vennlig styring med de neste timene.

Dagen etter fikk vi alle i oss en god og nærende frokost på hotellet. Stemningen var aldeles upåklagelig da vi satte oss i bussen klokken 10 for en fem timers rundtur i det vakre, sydlige, grønne Irland.

Vi kjørte inn i et landskap opp mot 1000 meter med myke, runde fjell og gress og et vannvidd med rødmalte sauer som bare gikk der og koste seg.

Da vi kom over på vestkysten, endret vegetasjonen seg voldsomt. Vi kjørte inn i noe som liknet urskog.

Vi gjorde noen stopp for å strekke på beina og slikt. Bl.a. hadde vi en kulinarisk opptur på en fornem fiskerestaurant i Waterwille.

I bussen var stemningen forbilledlig sympatisk. Dessuten gikk limerick-stafetten sin gang. Jeg vil tro at ikke noe korps i denne delen av universet har så mange kreative krefter som Lillesand Hornmusikk og støtteapparatet omkring

Vi kom til et sted for å se på hvordan irske fårehunder jobbet. Noen få i reisefølget valgte å justere veskeballansen der, men de fleste av oss gikk for å se på disse bikkjene som hersa med noen sauer. Han som hadde med dette å gjøre, talte en vakker lokal dialekt. Hundene var ekstremt dresserte for hva de var satt til å gjøre her på jorden. Sauene virka dritlei pga disse to bikkjene som kom halsende opp til dem 14 ganger hver dag og styrte og maste.

Åkke som: Det var en flott seanse!!!!

Middagen ble en fornøyelse på hotellet kl.19.00. Den var i pakt med grunnsynet. Senere på kvelden spilte Kolekvinten på en pub i byen. Dessuten hadde Knut og Frank gitar, Dag hadde trekkspill og en del av oss andre hadde sangstemme. Stemningen var stor både for tilreisende og innfødte. Den eneste som furtet var bartenderen. Det kom sannsynligvis av at der kom så mye folk i puben at han måtte jobbe hele tiden.

For de fleste i selskapet ble natten avsluttet på hotellet vårt med å beskue en fantastisk River Dance utført av to sjarmerende små jenter.

Mandag 02.08

Vi kom oss på beina og spiste en god frokost i fred og fordragelighet. Klokken 12.30 samlet vi oss i uniform for å spise lunch på Kenmare Park Hotel. Stedet var vakkert, og det var maten også. I tillegg var den veldig god.

Da maten var satt til livs, men ingenlunde fordøyd, marsjerte vi til Kenmare Town Square.

«That Street Parade was indeed a big success», for å si det på det lokale språket.

I parken holdt Hornmusikken en av sine aller beste konserter. Der var masse med vennlige mennesker og hørte på. De fleste var faktisk ikke fra Lillesand.

Så dro vi til en ro-og-padle-festival i Castletownbere. Det var en endring i programmet, men der var ingen som murret av den grunn. Hornmusikken fikk tillatelse til konsert, og den var også i overkant av hva en kan forvente av et orkester med såpass høy gjennomsnittsalder. Jeg fikk anledning ”to sit in with one of the most famous Irish Jazz Band : Cork Dixiland Band.” De var gode, og det var utfordrende og gøy og spille med dem. De spilte trad og swing og var noen usedvanlige hyggelige mennesker. Arrangørene var også vennlige og ga Hornmusikken det de til en hver tid måtte ha bruk for.

Utpå kvelden returnerte vi Kenmare, og kvelden ble til individuell disposisjon etter fattig evne, så det ble selvfølgelig også en kveld og gjemme i hjertet.

Tirsdag den tredje august behandlet oss vel fra første stund. Vi spiste stekt egg og tre feite skiver med bacon. Siden vår spillende doktor i orkesteret spiste den samme usunne greia, godt og vel, tok mi andre au en sjans,

Etterpå bar det mot Dublin, men like før midtveis hadde vi på programmet et bedriftsbesøk på et  destilasjonssystem. Det var Jameson Whiskey, og vi var nødt til å bruke noe tid der. Bl.a. måtte Frank, Ingvald, Theis og protokollfører inn i et panel for å evaluere ulike typer irsk whiskey for så å sammenlikne med Scotch og Bourbon. Det var en ikke ubekvem tillit å bli vist.

Vi dro så til en fremragende lunch på et slott. Omgivelsene var usedvanlig vakre så de fleste av oss brukte noe tid på å bese oss i omgivelsene. Vi ankom Dublin tidlig kveld.

Kvelden var til fri disposisjon, og siden Hornmusikkens medlemmer og de tilstøtende er frie, selvstendige mennesker, ble kvelden slått i hjel etter eget behov.

De fleste havnet på en pub eller to. Der ble det fortært irsk folkemusikk med trøkk i.

Mirakuløst våknet hele følge opp til bacon, blodpudding, pølse og egg tidlig onsdag morgen. Blodpuddingen satt jo ikke akkurat fart i humøret. Når det ellers gjaldt humøret, hadde vi mye å gå på, så da vi satt oss i bussen klokka 9.00, var det en tilfreds gjeng som lente seg tilbake for å bli guidet rundt i Dublin av en sjarmerende irsk kvinne. (Selvfølgelig dukket det opp en 20 - 30 limericks i løpet av turen, men det er jo slik når vi reiser med buss.!)

Vi var også på bedriftsbesøk på Guiness bryggeri. Det var helt greitt!!

Den unge delen av aftenen gikk for mange av oss ut på å høre irsk folkemusikk der den naturlig blir spilt utpå kvelden.

For øvrig var været heftig sydlandsk med noen regnbyger som vi ikke har på Sørlandet hvert ti-år Været ellers var under hele turen mildt og godt og komfortabelt - altså slik som vi hadde fortjent!

Torsdagen ble også brukt til å utvide kompetansen på Dublin og irsk kultur. De fleste var med på en guidet fottur i det historiske Dublin.

Etterpå var det lunsj ett eller annet sted. Den fikk jeg ikke med. Det skyldtes kluss med avtaler, så jeg sto oppe i Dame Street uten kart, uten navn og adresse på hotellet hvor jeg bodde og uten navn på stedet hvor lunsjen skulle bespises. Det var jo noe ubehagelig. Der bor en drøy million i Dublin.

(Det minnet om fra Evert Taubes vise - Møte i Monsunen - «Utan pass og penger står jag på ett torg.»)